Den endelige stillhet kryper næmere En regnfull after i tåketseppets lende Tom på innsiden, hikblek på utsiden Jeg undres når dette vil ende Mine tårer vasker bort smilet Som holder liv i det døende Som snart vandrer hen Mot det ukjente intet Hvor netter og dager må vente Det som engang var, er borte Jeg falmer hen til de som meg kjente Til de som var på døren da ingen kom De med kaldgyfs som skremte Vare veier skilles nu ad Det måtte bare hende Så nyte tre tid kom til ende.