Den siste av maktens kriger:
In a final, desperate attempt to banish the evil from their land once and for all, the few remaining Christian people in the towns and villages around Vindheim decided to join forces in a massive attack against the dark tower. Badly outnumbered and with only a shred of hope, no one dared even to dream of winning.
På en vidstrakt brunsvidd slette
ligger hauger av sverd og skjold
Vandringsmenn som kommer hit
ser at her er det blitt utøvd vold
Ravneflokker sirkler sultent over
restene av det som har vært menn
Når ravnene har hatt sin bankett
er det relativt lite igjen
I luften henger en grusom eim
en stram odør av råtnende lik
Her sto kampen mellom godt og ondt
og når disse to møtes går det slik
Ondskapens far kom med sin hær
en armé av demoner og mørkemenn
Følgerne av lyset strevde fælt
med å stille en hær som matchet dem
Kostebilen ante nok å gjøre
når maktens krig var forbi
Makan til slit hadde den ei sett
siden Pesten i 1349
Kampen raste i ukesvis
ved foten av Det Mørke Tårn
Liten tvil der hersket om
at krigerne hadde sett sin siste vår
Lysets krefter syntes å vinne
men den antakelsen var for snar
Med ett trådte Ondskapens Mester frem
I sin klamme hånd en kniv han bar
En kniv han bar
En enmannshær han lot til å være
der han danset sin slakteballett
Motstanderne hadde ingen sjanse
Han var for grusom, rett og slett
Sletten fyltes hurtig opp
av likene til kristne menn
Heldigvis hadde de vært snille
så de kom seg til himmelen
I slagets siste time
da alt håp var svunnet hen
skjedde det noe merkelig
som gav de kristne troen igjen
Et voldsomt uvær braket løs
I ondskapens tårn slo lynet ned
Ondskapets Mester sto for nære
og fikk lynet i sitt grimme fjes
På bakken ble han liggende
Ja, ned for telling nå han gikk
De kristne øynet en mulighet
til å låse ham inn i tårnet sitt
Og kampen tok en brå vending
Mørkets tjenere var i mindretall
Ondskapens Far tød til tårene
Han skalv av gråt i tårnets hall
Så slik gikk det til
at lyset en knepen seier vant
Med ondskapens Mester innelåst
følte Mørkets hær at håpet svant
Og slaget var nå avgjort
Ondskapens velde syntes forbi
Men hvem vet når vinden snur
og Mørkets Hær igjen skal ri?
For i sitt tårn han sitter
Kongen av mørke og ondskap
Han legger nye skumle planer
Om å bryte ut av fangenskap
Hvem vet når tid skal komme
Når lysets tid igjen er omme
Når ondskapen igjen vil røre seg
og slakte de kristne
blant andre
deg
Utflod:
Although what turned out to be the final battle seemed hopeless from the start, the darkness was dispelled. As the tiny army of peasants marched toward certain death, a thunderstorm brew
over Vindheim. In what could only be called an incredible stroke of luck, a bolt of lightning struck the dark tower, and with it the warlord himself. Although he was not dead, his loyal servants finally
showed their true selves and fled when they saw their master fall. Battered and severely bruised, the dark lord was imprisoned in his tower by the few remaining Christians, left to suffer and eventually die. Thus, the vision the warlord was given by his clairvoyance potion was fulfilled, and he found himself to be a prisoner in his own tower. Severely injured and with only a burning hatred to nurse
himself by, he swore that he one day would have his revenge. According to the legend, he still lies in there waiting for someone to set him free, but as of today there is no evidence of the tower’s existance or any clue of where it may be found. One can only pray that the tower, the warlord and his minions - especially Kostebilen - remain what they are; legends and myths.
