---

Minnenes ekko stiller timen

Kneblet i tungsinnets lenker faller jeg ifra

Ikke lenger vil jeg være boltet fast i vemodighetens anker

Men endelig få lengselen slukket - Etter å dra

Drakk jeg for meget av livhåpets krus

Tok jeg gledens forfengelighet for gitt

For min strid mot tomhetens smerte - Denne dødsangstens rus

Er det eneste ene igjen - Som er mitt

I min ensomhet vet jeg likevel

At jeg ikke har noen andre å takke enn meg selv

Derfor er jeg rolig når

Repet strammes rundt min nakke

Stumme vitner kan ei gi trøst

Menigmann i gravkorets forsamling vil aldri fatte

Det landet av fortapelse

Jeg egenhendig skapte

Denne intense dragning mot dødens portaler

(Har jeg som) En vandrende studie i gråtkvalt messe-noir

Behersket siden tidenes morgen

Men noe jeg aldri lot slippe taket - Var sorgen